Oppdrett av welsh springer spaniel som familiehund, fuglehund, sporhund og sportshund. Welsh springer spaniel er en god all round hund – for den aktive hundeeier. Helse og mentalitet er vårt hovedfokus.
Tenk at dersom dette går hele vegen i mål, vil vi se 4. generasjon welsh valper på kennelen i juni mnd. Det er stas! Stevnemøte mellom Emil og Elma ble organisert av eiere til hundene.
Jeg sitter her hjemme med hendene fulle av Lumen sine valper som i dag er 2 uker gamle. Det gjør at jeg denne gangen ikke kunne være den aktive part rundt paring mellom Elma og Emil. Men dette fikset seg veldig greit. Med litt assistanse via Face time, kunne jeg veilede og komme med mine innspill.
Det blir en liten valpepause på kennelen før vi da forhåpentligvis skal ta imot en ny generasjon med valper. Tenk det, disse valpene blir Tila (bilde) oldemor til. Veldig moro.
Lørdag ettermiddag startet Lumen oppblokking. Vi gikk tidlig til sengs for jeg vet at snart har vi noen strevsomme timer foran oss. Natten forløp seg ganske urolig med flere lufteturer og rastløshet. Men vi fikk da også noe søvn. Tenk så heldig jeg er å få en fødsel på dagtid. Det er ikke normen.
Søndagen kom og i ca elleve tiden startet Lumen med pressveer. Nå er hun svært urolig og må ofte ut og luftes. Hun gjør seg klar for at første valp kan komme.
Lumen strever, presser og klynker, biter i tepper, graver og ser oppgitt på meg. Det er som hun sier, jeg vil ut, jeg trenger å bevege meg. Ikke ukjent for meg. Her på kennelen fødes ofte en valp eller to ute. På med fleksilina og ut med oss. Et par press og første valp kommer. Da er min erfaring at det tøffeste er over og denne store valpen har banet veg for de andre. Lumen føder også valp nr 2 ute, og resten inne.
Denne fødselen var helt etter boka, med en pause på ca 1,5 time mellom valp 5 og 6.
1. Gutt kl. 12.10
2. Gutt kl. 12.36
3. Gutt kl. 13.12
4. Tispe kl. 14.00
5. Gutt kl. 14.33
6. Gutt kl. 16.12
7. Tispe kl. 16.15
Valpene er spreke og livskraftige. De er som Moontorgere flest, store. Den ene gutten er normal vektig mens resten ser ut som de er født en uke for sent og er mellom 400 og 500 gr. Ikke rart Lumen var stor.
Nå er det ro og idyll i valpekassen. Lumen spiser og drikker godt. Hun er svært pliktoppfyllende med sine små og er kun ute i helt nødvendige ærend. Nå skal vi nyte den første rolige tiden.
Palmesøndag 13.04 var altså dagen påskekullet 2025 kom til verden. Vi gleder oss til tiden fremover 💙💙💙💙💙❤️❤️
Lumen er i rute. Hun vokser som hun skal og i går søndag var det 2 uker igjen til termin🐶
Lumen begynner å få den karakteristiske pæreformen som kan indikere at hun venter et stort kull. Men jeg tar ingen ting for gitt. Mine tisper har det med å få «store» valper med høy fødselsvekt, så da sier det seg selv at de tar plass.
I dag har jeg gitt Lumen en aldri så liten under cut. Klippet bort pelsen – så matfatet skal være lett tilgjengelig for de små når de kommer. Det er også praktisk for Lumen og det blir mindre tover som kan lugge og gjøre vondt.
Her er magen til Lumen i dag. Rund og fin. Vi går noen lufteturer og hun er med rundt, men dagene består nå av mye søvn, mat og hvile. Hun er fortsatt spretten når hun vil, men rusler som regel i sitt moderate tempo og tar livet med stor ro.
Ganske snart skal vi sette opp valpekassen og gjøre klart for fødsel. Noe jeg er veldig glad for, er at Marie (min datter) kommer hjem den 10. april. Just in time – slik at jeg får assistanse når veene setter inn. Det går bra om jeg er alene, men jeg er også veldig glad for hjelp. Disse tispene føder av en grunn som oftest nattestid. Det kan noen ganger bli mange lange timer. Marie er en dreven jordmor som jeg stoler fult og helt på og derfor til stor hjelp.
Jeg gleder meg veldig nå til å ta imot de små. Bli kjent med dem og se dem vokse og utvikle seg i takt med våren ute. For valper er nesten som våren, en eksplosjon i utvikling dag for dag. En fantastisk tid å være valp på blir det også🌷🌺🌷🌺🌷🌺🌷
Søndag 9. mars var dagen Lumen var klar for paring. Vi var så heldige å få låne Birk med oss hjem.
Vel hjemme tok det ikke mange minuttene før vi fikk første paring, en god bekreftelse på at vi traff godt på valg av dag. Birk er høflig og helt ukomplisert.
Birk er utrolig behagelig hund. At han bodde hos oss fra søndag til onsdag var nesten ikke merkbart. Høflig og rolig. Hode på rette plassen altså!
Onsdag gikk turen hjem for Birk og nå krysser vi fingrene for at vi får valper rett før påske.
Vi hadde en flott tur på vakre Tromøy en av dagene, her er noen bilder av Lumen og Birk.
Separasjonsangst hos hund er slitsomt og utmattende for både hund og eier. Her ser vi litt på hvorfor separasjonsangst er et problem hos noen individer.
Først vil jeg si at det er et veldig stort spenn mellom det å ikke like å bli forlatt, innfinne seg med å måtte kjede seg/sove noen timer alene og det å ha separasjonsangst.
Det er mange hunder som «oppdrar» eieren sin til å tenke og tro at hunden har seperasjonsangst. Den står og bjeffer/hyler til du simpelt hen tenker at nei, dette går ikke og går tilbake til hunden. 1-0 til hunden altså i første runde. Her er det fort gjort å gå i fella og hunden har full kontroll på deg og du utvikler noe som på sikt blir et stort problem.
Det er klart du skal trene fra første stund på å være hjemme alene. Men noen tenker på forhånd at dette fort kan bli et problem og når tankesettet er innstilt på problemer – så kan det fort bli et reelt problem. Vi kaver kanskje litt mye rundt dette og det blir ikke en naturlig flyt og en helt naturlig ting å bli forlatt.
Seperasjonsangst hos hund er ille. Da går rullgardinen ned og tapet, lister, dører, gulv, det som kan ødelegges blir ødelagt. Hunden er ekstremt stresset og lider, er desperat. Avføring kan forekomme og synet som møter en hjemme er sjokkerende. Det er vondt og slitsomt for hunden og jeg unner ingen hunder og hundeeiere å ha det sånn.
Spanielrasene er kanskje mer utsatt en andre, det sies så. Skal vi komme litt innpå hvorfor disse er mer disponert for separasjonsangst en andre raser.
Spanielen er en rase som ønsker og søker nærhet, den er intim og vil gjerne ligge inntil deg, være der du er – enten det er på badet, soverommet eller stua. Hovedinnstillingen til hunden er å være der menneskene sine er og ikke gå glipp av så mye som et toalettbesøk. Om hunden ikke får ro, lærer å sove alene og alltid er rundt deg. Da er det kanskje ikke så rart at den blir fortvilet, forvirret når døra lukkes foran den. Det er muligens en litt lenger tilvendingsvei å gå med en spaniel. Noe som må trenes i flere etapper og derfor tar litt lenger tid – en med en rase som ikke har samme behov for nærhet.
Mentaliteten har mye og si. Mentalt sterke / trygge hunder har mye større forutsetning for å falle til ro fort alene, en en hund som er engstelig.
Behovet for å være nære eier kombinert med engstelighet, da tenker jeg du fort kan få problemer. Det sier seg selv. Du er hundens trygghet og støtte. Når du da drar, forsvinner det som gjør at hunden føler seg trygg og ivaretatt.
Årsakene kan være flere til at det er utfordrende og vanskelig til å få hunden til å lære og akseptere å være hjemme alene.
Det har mye å si hva hunden har med seg i vuggegave (arv).
Det har mye å si hva hunden har i ryggsekken når den drar fra oppdretter (miljø).
Det har mye å si hvordan du trener på å være hjemme alene.
Din innstilling til det.
Det finnes veldig mye god informasjon om hvordan du på en god og effektiv måte kan trene på dette. Jeg er alltid disponibel for mine valpekjøpere for veiledning.
Det er på sin plass at Føyka får et eget innlegg her. Det er snart 1 år siden jeg hentet hjem min første labrador, selvsagt av jaktlinjer. For et år sier jeg bare! Dette året har vært en reise på rosa skyer.
Veldig moro å trene en ny rase, litt av moroa med hundetrening er å finne frem til løsninger og hva som passer akkurat for denne hunden.
For en nydelig hund Føyka er🧡 Hun er snill, mild, følsom og har alt hva jeg kunne drømme om i en hund. Hun passer perfekt for meg. Føyka har god motor og fart i bena, hun elsker å apportere og har et ubetinget ønske om å gjøre sitt aller beste! Samtidig har hun en avknapp som nærmest gjør henne usynlig. Føyka er en hund som vekker oppmerksomhet med sitt vesen og jeg kunne solgt henne minst 10 ganger. Men nei, denne skatten er min🧡
Føyka har blitt trent jevnlig fra hun kom i hus mot å kunne stille på jaktprøver. I vinter trente vi en del Lp i hundehallen og vi fikk inn mye av de tekniske momentene i øvelsene som inngår i jakttreningen. Så da våren kom kunne vi ha fokus på ro, jaktfot og jakttrening. Ro treningen har vi forresten hatt med oss hele tiden og vær bevisst på å hele tiden ikke skape forventning. Eller for å si det på en annen måte. Ro fører til aktivitet.
Vi har ikke trent mot å stille på BK prøve. Jeg tenker og trener på øvelser lenger frem i programmene og ønsker få inn lange linjer, dirigering, nærsøk og vi har jobbet med minnebilde for å forberede blinde linjer.
Vi har også vært på 2 jaktkurs. Retrieverjakt er nytt for meg, så for å tilegne meg mest mulig kunnskap er jeg helt avhengig av kurs og treningsvenner som kan mye mer en meg. Vi har fått mye god inspirasjon og progresjon av kursene.
Gode treningsvenner har vi også som har drevet med jakttrening en god stund og som selv har hunder i AK klassen. Treningen med disse har vært helt nødvendig for meg. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har funnet dere🥰 Ingen kommer frem i denne sporten uten hjelp av hverandre. (Litt som i bruks).
For de som lurer; Føyka sitter i midten😉
For å kunne stille på offisielle jaktprøver må du bestå kvalifiseringsprøven. Den inneholder visning av tenner/tilgjengelighet, 50 m fot i line og 50m fri ved fot. En innkalling fra 50 m og en markering hvor dommer dømmer søk, stil og apport. Så er det skudd test til slutt.
8. mai bestod Føyka og jeg kvalifiseringsprøven✅
12. juni var vi påmeldt vår første offisielle jaktprøve i BK klassen. For å gå videre til AK klasse så må du oppnå en 1. premie i BK. Det er tre premiegrader Good – Very Good og Exellent
Det ble en kanonstart for vår del og vi fikk Exellent og 1. premie på første forsøk🥳🎉👊
Stolt
Ydmyk
Takknemlig
Nå skal vi trene på videre, vi skal på kurs i juli mnd. og gleder oss veldig til det. Det blir lenge til start i AK, kanskje neste år. Men vi skal være med på jaktcup og unghundprøver i WT (working test). Jeg gleder meg til vegen videre med Føyka🧡
Så har de dratt, min vidunderlige gjeng med valper. Det er alltid litt vemodig, men samtidig også godt. Valpene er klare for mer en hva jeg kan gi dem her hos meg. Her er jeg med Luna. Luna er solgt med opsjon om kull.
Denne gangen opplevde jeg alle oppdrettere sitt mareritt. Jeg mistet en valp 6 uker gammel. Som oppdretter er man ydmyk og innforstått med livets harde realiteter. At ikke alt går på skinner har jeg opplevd før.
Her forteller jeg hva du kan oppleve ved å ta på deg ansvaret som oppdretter. Dette må du kunne «stå i», ta vonde telefoner, håndtere følelsesmessige utfordringer og du får også uforutsette utgifter.
Lørdag morgen da valpene var 6 uker våknet jeg til at Alfie var slapp og uten matlyst. Han plagdes tydelig av noe. Jeg tok kontakt med veterinær etter å ha observert han litt og ga litt Zolac som er for magen, i tilfelle det kun var litt mageknip. Vi fikk komme inn på klinikken og fikk tatt et bilde av Alfie, der så vi stenen som lå i tarmen.
Denne stenen lå så langt bak at vi først forsøkte å få den ut analt, hadde det gått så hadde han klart seg. Men steinen var ikke til å få ut og iom den ikke ville ut, var konklusjonen at den ikke ville komme ut av seg selv og Alfie ble hasteoperert. Det vi fant var en stein som satt dønn fast så det var ikke mulig å få den ut uten og operere i tarmen.
Alfie ble med hjem og jeg pleiet han, fikk i han veske og næring. Fulgte med på slimhinner og tok temperaturen. Jeg hadde løpende kontakt med veterinær på video både lørdag kveld og søndag morgen.
Vi lå i sammen denne natten, Alfie og jeg. Alfie kjempet tappert i nesten et døgn før han sovnet stille inn Det ble for mye for den lille kroppen.
Noe så uendelig trist. Trist for alle involverte. Jeg hadde selvsagt løpende kontakt med familien til Alfie. Jeg lovet familien til Alfie å være behjelpelig med å finne en annen god oppdretter. I etterkant kan jeg fortelle at familien til Alfie fikk en annen flott valp bare dager etter.
Dette er dessverre noe som kan skje, første gang i mitt oppdrett og jeg håper siste! Jeg vet jeg gjorde det jeg kunne for Alfie, selv om det er en mager trøst. Jeg gjorde også det jeg kunne for å finne en erstatter.
Ditt hjerte som banket så varmt for oss og øyne som lyste og strålte så ømt, har stanset og sluknet til sorg for oss alle. Hva du har gjort skal aldri bli glemt» Hvil i fred, skjønne Alfie
Vi er godt inn i 3 leveuke for valpene. Utviklingen er i rute. De ser, de hører og tannsettet er på full fart. En rivende utvikling som er like fascinerende hver gang. Lørdag, på dagen 3 uker startet vi med fast føde.
Lumen er enestående, hun er en flink, tålmodig og en god mor. Oppdragelsen er også i gang. Vi koser oss med de 7 små, som nå er uutholdelig søte🥰
Siden Lumen har vært drektig og nå er opptatt i morsrollen på full tid, har jeg fått trent en god del med Føyka. Jeg har hatt god hjelp av jentene mine som har stilt opp og vært kennelvakt. Det er gull verd. De er vant med alle rutiner og er vokst opp i valpekassen, så de er like drevne som meg. Det har gjort at Føyka har fått mer trening en hva jeg hadde regnet med.
Vi har hatt faste innendørs treninger ut mars og vi har vært på to kurs i retrieverjakt. Et kurs i februar med snøstorm og et kurs i mars hvor været var betraktelig bedre, men allikevel kaldt.
Føyka er fortsatt den enkleste i verden, hun er som fløte, eller en leirklump om du vil. Kan formes som man ønsker. Svært følsom og myk er hun og vil gjøre sitt aller beste. Hun bygger trygghet og selvstendighet for hver trening. Blir sikker i oppgavene sine som består av retrieverjakt øvelser.
Føyka har fått en super jaktfot, noe vi har trent på fra hun var bitte liten. Hun er stødig og god der. Føyka kan få litt overtenning når hun apporterer, som kan ende i slurvete avlevering. Av og til litt slapp i grepet, som gjør at hun innimellom mister dummy og må plukke den opp på nytt. Føyka er lynrask både ut og inn, løper det hun er god for. Super kvalitet! Lar seg ikke stoppe av hindringer, også en super kvalitet. Føyka er virkelig «flink pike», her er det meg som kommer til kort med kunnskap om hvordan jeg skal legge opp oppgaver. Men kurs hjelper, og vi har fått råd og tips videre på vegen.
Å trene ordinær lydighet med Føyka er også utrolig morsomt, lærer også her lynkjapt. (Både rett og galt). Men i lydighet handler det mye om å «dra opp» hunden i intensitet og det blir det motsatte av hva retrieverjakt handler om. Vi trener litt lydighet, men det er ikke på det felte vi legger ned mengdetrening. Jeg jobber med ro i hunden, holde hunden i balansen mellom å legge seg for å slappe av, for så å være på 100% i apportering. Ikke skape noe form for stress. En balanse kunst i ro, konsentrasjon og action. 0 – 100 og 100 – 0 er aktivitetsbildet. Det er mye venting i retrieverjakt.
Jeg prøver å tenke langsiktig i treningen. Få til gode avstander ganske fort. Noe av det vi må kunne er stopp på fløyte og sende hunden lenger ut, gi søksignal på fløyte, innkalling på fløyte, sende høyre og sende venstre på tegn og kommando. Samtidig må vi balansere mellom lydighet og selvstendighet.
I treningen med Føyka kjenner jeg på at jeg har kommet «hjem». Det kjennes godt, jeg har savnet denne type hund. (Selv om Føyka er noe helt annet en jeg noen gang har hatt før, med sitt myke og følsomme vesen). Samtidig gleder jeg meg til å begynne å trene Lumen igjen. Hun har lært meg så utrolig mye, er utfordrende å trene og jobber ikke for knapper og glansbilder. Hun er som meg, «svetter ikke uten å få betalt»😂. Men når vi føler «betalingen» er god nok og Lumen og jeg kjenner på flyt, mestring og samarbeid, da er vi i bobla vår. Det er disse følelsene som gjør det så verd å jobbe mot.
Jeg og Lumen skal pusle litt med rally treninger og om jeg finner det for godt, skal vi også spore. Søksarbeid må definitivt være en av de mest egnede aktiviteter en welsh kan gjøre. Jakt treninger har jeg skjøvet litt unna, men man skal aldri si aldri. Vi bør vedlikeholde og opprettholde det vi kan, for tenk om det blir en jakttur til høsten. Om Lumen ikke er en god prøvehund er hun allikevel en duganes god jakthund. Men en så lenge er Lumen full av hormoner og mamma på full tid, så det blir nok ikke trening på henne før i slutten av april, starten av mai mnd.
Våren/Sommerens plan med Føyka er å ta kvalifiseringsprøven, for så å starte i begynnerklassen (BK). Et litt hårete mål er å være med på unghundmesterskapet (mesterskapshelgen) til høsten i Rogaland.
Tenk da var de her! 7 velskapte livlige valper ble født natt til Lørdag 09.03. Lumen viste at oppblokking var i gang tidlig fredag morgen. Vi har delt seng vi to den siste uken før fødsel. Hvordan skal jeg ellers kunne følge godt med og vite når alt starter. Ved tempmåling denne morgenen viste den temperaturfall. Nå vet jeg at valpene bør komme innen et døgn ca. Fredagen snirklet seg av gårde og da temp ikke var steget vesentlig om kvelden tenkte jeg at vi skulle legge oss for å få mest mulig hvile. Slik ble det ikke, Lumen ble stadig mer urolig. Valpekassen er satt opp for lengst slik at Lumen har et forhold til den før fødsel. Vi gikk dit så hun fikk grave og romstere som hun ønsket.
Lumen har lekket litt fostervann siste dager, kanskje ikke så rart mtp hvor stor hun var. Pressveer startet kl 22.54! Da er vi i fødsel.
Jeg var alene i timene oppblokking pågikk. Min yngste datter var på veg hjem på perm og kommer i hus bare minutter før første valp blir født. Det føltes trygt og ha henne her. Selv om hun var sliten etter nattskift og ikke hadde sovet på 24 timer, var hun med å tok i mot to valper før hun og Føyka tok natten. Det var godt å vite at hun var her mens det stod på.
Selv om du har valpekassen klar og tenker at her skal alt foregå er ikke hunden alltid enig i det. De går gjerne litt rundt. Bruker tyngdekraften og bestemmer selv. Kl 23.21 kom første valpen, en gutt – eneste valp som kom før kl 24. – født i gangen foran vedovnen. Vi forflyttet oss inn i valpekassen og her kommer resten til verden som perler på en snor. Siste valp ble født kl: 01.46
En flott fødsel uten opphold, jeg vil si den var etter boka.
Alle valpene veide 350 – 450 gr. Veldig jevne og fine. De små er på full fart opp i vekt og Lumen er fenomenal❤️
Nå er vårens valpeeventyr i gang og jeg ser frem til at valpene vokser omtrent i takt med at naturen våkner til liv ute 🐶🌷🐶🌷🐶🌷🐶🌷🐶🌷🐶🌷🐶
Lumen er nå 5 uker inn i drektigheten, det synes. Lumen har heldigvis ikke vært plaget med kvalme og dårlig matlyst. Maten går ned på høykant. Vi har startet med valpefór og økt mengden litt. Fra nå og utover trenger hun mye og god næring for å holde seg selv og valpene i godt hold. Samtidig må jeg passe på at hun ikke blir for rund. Men litt ekstra er alltid å foretrekke, for det lille ekstra blir fort tæret bort når det skal produseres melk.
Når du har paret en tispe så får man tidlig en magefølelse. Men vi har sett utallige ganger at den også kan være feil. Derfor kan ikke drektighet bekreftes før etter ca 21 dager, hvor du kan ta ultralyd, men også selv finne frem til fosterblærer. Jeg begynner å få god trening og har kjent disse små blærene gang på gang nå. Det er så fascinerende og moro å kunne bekrefte med sikkerhet drektighet selv. Det er også flere andre mer vage tegn, men fosterblærene er helt sikkert.
Selv om Lumen er i fin form og spiser godt, har jeg aldri opplevd henne så rolig. Hun sover utrolig mye.
Derfor har jeg heller ikke tatt henne med på noen treninger, men bare gått turer og kost oss. Gjort ting på hennes premisser. Det tror jeg hun verdsetter, selv om jeg vet hun hadde gjort alt for meg om jeg hadde spurt. Vesle skjønne Prinsesse Lumen 🤎 Vi gleder oss og er sendte på å møte de små nye welsh livene.
Føyka derimot, har fått kjørt seg. Kanskje litt i overkant mye trening på henne, men i dag har vi hviledag. Vi har hatt mange flotte treninger i Sørlandets hundehall i vinter. Takk og lov for at vi har den flotte hallen og kan trene inne. Det er og har vært en vinter som ikke har lagt til rette for utetreninger. I hallen trener vi grunnferdigheter og momenter. Hun begynner å få en god lp fot og er kvikk og lærer lynkjapt.
Det er allikevel ikke det vi egentlig skal drive med. Vi skal drive med jakttrening mot jaktprøver. Så iom all snøen og ufremkommeligheten har vi gått mye på veg i bånd. Det har gitt oss en knakende god start på jaktfoten som må være skikkelig på plass. Jeg føler vi er i rute til våren og kvalifiseringsprøven hun da skal igjennom, før vi kan stille til start i begynnerklassen. Så programmet til Føyka, det er stramt.
I helgen var vi på et fint jaktkurs i Telemark med Aktivhundekurs. Det var supert å få innputt, tips og veiledning på hva jeg må tenke på og hvordan vi kan trene videre.
Vi har så mye vi skulle trent på, så nå gleder vi oss skikkelig til våren.
Jeg er fortsatt like fornøyd med Føyka, hun er helt fantastisk, min lille Candy Girl 🧡
Det ble for mye for den lille kroppen.
