Kennel Moontorg

Da vår gode treningsvenninde skulle starte i AK mot opprykk, hvilket hun klarte og vi er så glade på deres vegne🎉. Å være med uten å stille til start selv, var jo bare tullete. Jeg trenger erfaringen på hva som kan vente oss i EK klassen.

Føyka var ikke i form, hun var plaget av mye magesyre og måtte kaste opp to ganger under prøven. Ja jeg skulle selvsagt brutt, men du vet når du «er i det» tenker man ikke alltid rasjonelt.

Jeg fikk innblikk som ønsket. Vi sitter absolutt igjen med hva vi skal trene mer på i høst og gjennom vinteren.

Grønne markeringer med skjult nedslag, hvor hunden virkelig må skjerpe seg til det ytterste for å fange opp👀 og smale vinkler fra markering til dirigering. Lange delay, altså nedslag som blir liggende lenge før de skal hentes må trenes på. Så å øve mer på å opprettholde konsentrasjonen over tid er en viktig øvelse, god hukommelse på gamle markeringer. Samtidig passe på å opprettholde alt vi nå begynner å kunne.

Vi har noen svakheter hva kommer til terreng. Føyka er litt for forsiktig når det kommer til myr og vann, så her håper jeg hun fortsetter å modnes og med økt selvsikkerhet vil hun beherske dette enda bedre.

Føyka har så utrolig mange gode kvaliteter. Hun elsker å jobbe i skogsterreng. Hun gjør alltid sitt aller beste for å høre på tegn og signaler. Hun har en unik evne for will to pleace. Hun er følsom, førbar og har en god ro. Vi har lagt ned en grundig jobb, som det skal bli morsomt å finpusse videre på i treningene våre fremover.

Svakheten hennes er om hun er usikker på en oppgave – da kan hun nøle, hun raser ikke av gårde i håp om at det går bra. Så her må jeg trene smart og være flink til å lese henne, samtidig sørge for at hun trenes mot større selvsikkerhet. Om hun kunne legge fra seg litt av beskjedenheten sin, så vil dette kunne blir enda bedre. Vi skal i alle fall trene mot sesongen 2026 å se om vi kan oppnå premiering i eliteklassen.

2 år har jeg alltid sakt at det tar for å bli godt kjent med et individ. Være seg hund eller menneske. Dette kjenner jeg stemmer godt, også i min relasjon med Føyka. Først nå kjenner vi hverandre ut og inn. Jeg kan hennes løpetidsykluser, jeg kjenner hormonforløpet før under og etter løpetid. Dette er måneder av et år som for vår del har innvirkning i vår trening. Føyka har hatt plager med innbilt drektighet, noe som gir et hormonløp som må hensyn tas i treningen. Min oppskrift så lenge det varer, er å gå tilbake og gjøre kjente enkle ting og absolutt ikke starte med nye eller vanskelige oppgaver. Det har fungert ganske godt.

Føyka har hatt litt problemer med for mye magesyre i to perioder. Noe som da har vart over dager, ca 1 ukes tid. Symptomene er da oppkast, dårlig matlyst og noe redusert almen. Jeg er fortsatt ikke helt i mål med hvordan unngå dette, men har nå en «oppskrift» jeg skal prøve ut i samråd med veterinær. Det jeg vet, er at begge gangene har dette oppstått når vi har vært «på farten» Kurs / prøver / trening. At ytre faktorer kan spille inn, er jeg temmelig sikker på.

Vi meldte oss på bevegelig prøve i Vestfold. Bevegelige prøver vet man jo ikke dato på ved pm og for alt jeg visste kunne jeg sittet med fanget fullt av valper. Men tiden gikk og sommerkullet forlot redet i tide. Da pm mailen kom stod vi som nr 6 på ventelisten. Da tenkte jeg sannsynligheten for å bli med var minimal. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke kom med, med kontramail kort tid etter. Strålende!

Det er klart jeg var spent, men med tanke på den varme sommeren som ikke gjorde det mulig å trene annet en vann + to tette valpekull, som naturlig nok også reduserer tiden og muligheten for dynamiske treninger i gruppe – så var jeg ganske avslappet til hvordan det skulle gå.

Innstillingen var at det vi tross alt har trent på skulle funke, vi skulle ta prøven som en god tilbakemelding på hvor vi lå an i treningen.

Føyka var klar. Jeg visste etter uken før at hun lå i øverste sjiktet av hvor hun kan være når hun er på topp. Det er tydelig at motivasjonstrening og momenttreningen i sommer har gjort henne godt. Så var det opp til meg da, å være klar i kommandoer og være på fløyta når det trengs.

Det var en fryd å føre henne gjennom prøven. Det er så utrolig deilig å kjenne på at hunden er i hånd og alle signaler og tegn blir oppfattet og fulgt opp. Det var en rørende og flott oppsummering etter prøven synes jeg🥰

Vi hadde et lite motivasjons fall på feltsøket, da det tok tid å Føyka ikke fant noe på 2. sending. (Antagelig min feil som kalte henne tilbake og ba henne søke nærmere da hun forsvant og ble borte, men der var ingen dummy nært). På 3 sending bare dro hun av gårde og ga seg ikke før hun kunne returnere med en grønn dummy. Å det var akkurat det dommer ønsket å se. Ellers gikk prøven på skinner og min makker gratulerer meg direkte etter båndet var på. Ja, han kunne vite, siden han har 45 år i sporten og er dommer selv. Så jeg slapp å lure på premiegrad til premieutdeling.

Litt om hva vi har fått presset inn i sommermånedene.

Planen videre var at vi er påmeldt Labradormesterskapet. Slik blir det ikke, da Føyka startet løpetid 1. september. Med det er nok prøvesesongen allerede over for vår del, når høstens mål gikk i boks på første forsøk.

Vi tar med oss jaktcup og klubbmesterskapet i Telemark og nok en WT trening i Agder. Så skal vi være medhjelper på Eliteprøven som vi i Agder skal avholde i oktober. Det gleder jeg meg til og jeg håper jeg får sett mye av prøven. Vi skal i alle fall være med å prøvekjøre oppgavene som prøven skal inneholde. Det blir B – prøve lørdagen og WT søndagen.

Videre skal jeg og Føyka trene strukturert og godt mot start i elite, som nok ikke blir før i 2026.

Nei, det har ikke skjedd noe spesielt i treningen min. Lumen er fortsatt ikke helt til å stole på😅 i Rios. Men vi var påmeldt da avd. Telemark avholdt sin prøve 9. september. Siden jeg ikke hadde lange vegen lot jeg pm stå og stilte opp. Det var bra, for på denne dagen tok Lumen sin første premie. Vår 3 jaktprøve ga 3 pr. i BK klassen.

Vi gikk også denne gang ut i gruppe på fire. Det var full pm. 8 stk. og vi var i gruppe to. Vi gikk ut ca. 12.30 og var ute i 4 timer. Vi hadde start nr. 7, altså nest sist. Søket vårt ble delt i to. Vi gikk først ca. 15 min uten at vi kom i fugl. Jeg er enda mer fornøyd med søket til Lumen denne gangen. Hun holder god kontakt, holder seg godt innenfor rødsonen og viser tydelig signaler når hun kommer i vitring. Lumen fremstod også mer selvsikker i søket sitt.

På tampen av andre slippet da dommer har tenkt å stoppe oss, skjer det noe. Lumen får opp farten og viser tydelig tegn til at her her det noe. Hun følger ferten et stykke, på ca 10 m avstand til meg. Hun løper på en fjellkant, etter en «løper» og titter bort på meg for å hode seg oppdatert på min posisjon. Da letter Orrhanen, ut fra kanten. Jeg ser den og tankene raser gjennom hode. Var den ikke stor nok, eller så ikke skytter? Her er jeg lammet et sekund til skuddet går. (Utrolig hva man rekker å tenke på kort tid). Da er det bråstopp på Lumen og jeg fløyter. Lumen er fast!

Innkallingen fra Rios stedet og Lumen er koblet. Fra da er det kast apport igjen. (Prøve uten felling). Jeg satte Lumen i søk igjen og etter et øyeblikk kom nytt skudd og fuglen faller. Lumen er rett foran meg da fuglen lander 5 m foran henne igjen. Jeg fløyter, her var det litt dårlig bremser. Men, hun sitter og jeg kan be henne apportere fuglen hjem. Noe hun gjorde fint som bare det💗

Jeg har bestemt at vi frem til neste år skal prøve å få på plass en pålitelig fasthet i fugl og skudd. Dersom vi klarer det, skal vi gå flere prøver. At hun rasa litt mot apporten, tar jeg ikke så tungt, for det er egentlig vårt glansnummer.

Vi opplever, det er sant det som det sies: Alt kan skje…..

I helgen stilte jeg og Lumen på vår aller første jaktprøve og vi har hatt en fantastisk men slitsom helg.

Vi var 8 påmeldt begge dager og det var også reserveplass som ble oppfylt begge dager. Vi ble delt i grupper på 4. Første dagen var vi i siste gruppen og gikk ut med dommer og to skyttere i 13.tiden. Hele 7 fugl ble løftet på vingene av gruppen vår. Lumen var en av dem som kom i fugl. Etter 6 min søketid tok hun opp en orrhane. Det ble heftig for Lumen og hun satte rakettfart etter. Alt av Rios trening og fløyte nådde ikke gjennom. Det var såpass sterkt at hun brukte litt tid på å komme tilbake også. Fertgrop skulle også sjekkes nøye før hun tok seg sammen og kom inn. Lumen hadde dages største seiersfest og egenbelønning🙈😅🥳.

For vår gruppe kom ingen av hundene i fugl denne dagen. Jeg for min del synes det var bra, fordi jeg så jo dagen før hvordan det gikk. Dessuten trenger Lumen å jeg å jobbe med søket i prøvesituasjon. Med det så mener jeg på settingen og rammen i arbeidsoppgaven. Det at vi har tre andre hundeekvipasjer ganske nært innpå. Det er dommer som går i min rygg og vi har skyttere på hver side av meg. Dette er en helt ny situasjon for Lumen.

Jeg er godt fornøyd med søket hennes. Hun fikk jobbe tiden ut som er ca 40 min i begynnerklassen. Lumen mangler noe fart, det ble litt lite tempo, til gjengjeld dekker hun området godt og er nøye i det hun gjør. Avstanden til meg var helt perfekt, og vi hadde bra lydighet om du ser bort fra lørdagens rios. Jeg tror at tempo vil ta seg opp med mer erfaring i situasjonen. Når vi er alene så er tempo der det skal være. At det var et nytt og fremmed terreng kan også vike inn. Alt i alt veldig fornøyd med søket hennes. Og ikke minst, det vi gjorde mest av prøvedagene – å gå i følge. Her fikk jeg betalt for innsatsen jeg har gjort i sommer på å gå pent i bånd. Lumen var en drøm å ha med seg ut ❤️

Noe av det aller hyggeligste er å treffe så mange nye mennesker. Hundefolk på sitt beste, jeg storkoser meg og føler meg virkelig hjemme i settingen. Arrangøren var fantastisk, med en knirkefri gjennomføring og premier og påskjønnelser til alle. En knall fin helg! Tusen takk til Spanielklubben avd. Agder 🤩

Jeg har et konsept som heter Hund Hver Dag og det er et godt treffende navn. Jeg blir bare mer og mer fornøyd med akkurat dette navnet, for hos oss er det virkelig nettopp det! Hund hver dag.

Her kan du lese mer om Hund Hver Dag.

Det er vel ingen hemmelighet lenger – at om få dager flytter en ny liten hundevalp inn hos oss. Det er ei jaktlabrador tispe som skal hete Føyka.

Føyka er oppkalt etter en genser i serien villmarksstrikk. Så etter hvert må jeg ta strikkepinnene fatt, for jeg har ingen Føyka genser. Hun er på stamtavlen oppkalt etter en karakter i Midsomer Murders Sarah Barnaby.

Jeg henter Føyka søndag 9/7 og jeg gleder meg vilt til å bli kjent med henne. Dette er en helt ny rase for meg så det er også veldig spennende. Føyka er en frempå lita tispe som gjerne er der det skjer. Hun har også talent for å bære – har jeg blitt fortalt. Jeg har to ganger vært på besøk hos kennelen. En gang før valpene ble født og en gang da kullet var 4,5 uker.

Jeg har ikke lagt noen slagplan for hva Føyka skal bli når hun blir stor, veien blir litt til mens vi går. Men å drive med retrieverarbeid blir det helt sikkert.

Litt bilder og film fra treningsdager med Hilde

Det var en heftig varm ettermiddag på Mørløs i Froland. Munnen tørr og kroppen nummen av nervøsitet. Uansett hvordan det måtte gå, er det jo samme hund jeg har med hjem og vi trengte absolutt ikke bestå denne prøven for å leve et godt liv videre, men det føltes ikke sånn der og da.

Jeg hadde planen klar og det første var oppmøte i god tid. Lumen ble luftet og etter det holdt i ro.

Vi var fire stk som skulle gjennom prøven. Lumen som vanlig i jaktsammenheng, eneste welsh. Jeg trakk loddet for sist startende. Jeg valgte å være sammen med Lumen hele tiden mens prøven pågikk og så ingen av de andre hundene. Jeg holdt Lumen i ro mens skudd og plask (kast) pågikk. Et par hundre meter unna. Det sier seg selv at dette er ganske forventningsskapende for hunder med erfaring, nettopp derfor ville jeg holde henne «nede» i riktig energiområde så godt jeg kunne – for jeg viste at når vår tur kom, var det bonn gass uansett.

Vi kom til start og fikk anvist sted. Gjennomføringen av prøven er kjent, så det var rett til startstreken. Lumen kjenner godt situasjonen og jeg trenger ikke engang si sitt ordet. Hun planter rompa uoppfordret hardt i bakken og spotter utover. Jeg tar av båndet, heller ikke da flytter hun fokus. Hun er så konsentrert og fokusert på hva som venter. Jeg stryker over henne, trykker lett over skulderbladene og visker sitt. Gir mitt klar signal og skuddet går, kastet går. Lumen venter. Jeg gir apport kommando og av gårde med henne. Lumen har rå markeringer, så svømmeturen gikk spot on, hun snur umiddelbart og starter på returen. Jeg hadde tatt på briller for anledningen, her skulle ikke komme noen feilfløyting fordi jeg ikke så hva som skjedde. Da hun hadde grepet fuglen ga jeg et lite innkalling signal og Lumen var på rett kjøl mot meg, som stod disse berømte 5 metere inne på land. Lumen kom i godt driv, det var litt langgrunt og hun fikk fast grunn under potene. Da startet jeg på nytt fløytesingnal for innkalling. Jeg beveger meg litt sidelengs bort fra dommer og bakover – Lumen kommer ut av vannet, har taktskifte og kommer mot meg i galopp! Rett hjem til mor og leverer i hånd som hun aldri skulle gjort annet, langt innafor anvist området.

Et godt råd jeg fikk av en annen utøver var som følger:

På trening: Make it hard – På prøve: Make it easy.

Tusen takk til Spanielklubben avd. Agder for et strålende og godt gjennomført arrangement.

Mandag 19. juni var det Marie sin tur til å skinne. Hun stilte til start i Arendal og omegn hundeklubb. Der avholdt de appellmerkeprøven i lydighet og bronsemerket prøven i rallylydighet. (Uoff. RL). Marie deltok i begge grener med begge sine hunder.

Takk til spaniel klubben avd. Agder som arrangør og takk til instruktør Siv Svendsen for et knall bra krus.

Klokken 06 ringte klokken og før 07 var jeg og ei treningsvenninne i bilen på veg til Våle, ei bygd i Tønsberg kommune. Det var jaktkurs – rettet mot dem som har lyst til å starte på jaktprøve.

Vi fikk en fantastisk dag med individuell oppfølging og gjennomgang av alle momenter som en jaktprøve består av. Bortsett fra skudd. Vi var 6 stk. på kurset som startet kl 10.00 og varte til litt over 16.00 Perfekt antall!

Lumen var selvsagt også denne gangen ensom welsh blant fem jaktcockere og deres hyggelige eiere. Jeg ser jo tydelig forskjellen på disse to rasene, etter å ha vært en del rundt. Jeg vet godt hvorfor welshen ikke er førstevalget hos dem som ønsker å gå prøver. Welshen har en god porsjon selvstendighet og egenrådighet, som ikke alle verdsetter like høyt som meg. De arbeider også litt forskjellig i søket.

Men, det rører seg i både Sverige og Norge – så kanskje ser vi welshen på påmeldingslisten for jaktprøve snart. Det trenger vi, for det er mange år siden sist.

Veldig fornøyd med Lumen! Og veldig fornøyd med kurset!

Nå ser vi frem til siste kurset for oss denne våren. Vi skal på apportkurs med Siv Svendsen i regi av spanielklubben avd Agder. Jeg ble spurt om hva jeg skulle trene på, på kurset. Godt spørsmål, for å ha en plan er viktig.

På apportkurset skal vi trene på tyngre apporter og samtidig opprettholde fart – det er min plan.

I helgen var jeg og Lumen på kurs. Det ga liksom startskuddet for å komme skikkelig i gang etter mammapermisjonen hun har hatt.

På kurset lå lista høyt med tanke på fokus og hva du ønsker i konkurranse lp.

Jeg kjente på at det ikke var alt vi behøver å følge til punkt og prikke, for Lumen skal ikke bli noen stor Lp stjerne. Vi trener mest for å styrke samarbeidet på alle arenaer, fordi det er gøy og fordi trening er ferskvare og både jeg og Lumen har mye å lære og erfare.  Det var allikevel masse jeg tok til meg.

Blant annet leks øvelser som er overførbart og til stor nytte i innlæring av øvelser og ellers til det meste du vil trene hunden i. Jeg elsker jo lek og det gjør Lumen også. Leken har ikke kommet gratis og det var i starten ingen selvfølge at jeg kunne starte Lumen i lek med mye distraksjoner.

Kurset ga også en god bevisst gjøring på på hva jeg må legge vekt på i trening. Kurset fikk meg til å ommøblere litt på tankesettet mitt og jeg fikk et mye større innblikk i hva som kreves, hva som skal til og hvordan treningen foregår når man tenker stort og langt. Altså har store ambisjoner.

Lærerikt med en dedikert og flink instruktør! @sportyspike Anbefales!

Mandagen var vi i spanielklubben her i Agder og trente sammen med dem på Hamresanden. Veldig trivelig. Det er en super gjeng! Vi fikk prøve hundene våre på Rugde og Lumen apporterte denne rugden fint hjem til mor.

Hjertet svulmet nesten over av glede over den vesle hunden min.

Det neste store jeg gleder meg til er å få besøk av en vakker herremann ved navn Emil. Han gleder jeg meg til å treffe å bli litt bedre kjent med. Welsher som kan brukes i avl, vokser ikke på trær derfor er det et veldig hyggelig å få besøk av en som kan bli en kandidat.

Jaktkurset er om snaue 14 dager og Apportkurset i slutten av mnd. Så en veldig givende måned for meg, med det jeg liker aller aller best – trene hund!